New England Quilt Museum

(Artikkel NQF blad #1, 2008)

Lowell ligger ca. 1 time nord for Boston. Byen er interessant fordi den var et av de stedene den industrielle revolusjonen startet i USA. På samme måte som Sagene-området i Oslo ble dannet med Hjula veveri og Oscar Bråthens arbeidermiljøer i tilknytning til Akerselven, ble Lowell startet fordi det fantes en elv som kunne gi kraft til store spinnerier. Fire unge menn fra Boston startet en fabrikk på en slette inntil en kanal fra Merrimack-elven i 1823. Tretten år senere hadde byen 20.000 innbyggere, var nest størst i Massachusetts og USAs største industriby. Produksjonen ble opprettholdt til 1980-årene, og en av fabrikkene er I dag bevart som en National Historical Park – en turistattraksjon i seg selv, der man kan se (og ikke minst høre – støyen er overveldende) spinnemaskiner drevet med lærbelter fra taket og andre deler av produksjonen. Lowell er i ferd med å bygge seg opp igjen fra industri- til kunnskapsbasert virksomhet – mange av de gamle teglsteinsbygningene huser nå programvarebedrifter og konsulentselskaper. Og altså et Quiltemuseum.

Mange muséer har lappetepper presentert som en del av sin samling. New England Quilt Museum er et museum viet til lappetepper alene og ble åpnet i 1987. Muséet skal ta vare på og videreføre Amerikas kulturarv innen det man kaller ”quiltmaking”. Muséet har en permanent utstilling, dessuten 5 spesialutstillinger pr år. Både tradisjonelle og moderne tepper, gamle såvel som nye er representert. Det er en sentral oppgave å videreføre kunnskap og ikke minst gleden ved ”quiltmaking” Muséet opprettholder sin virksomhet vha medlemskontingenter, inngangspenger, salg fra museumsbutikken, stipend fra private såvel som offentlige virksomheter og gaver fra privatpersoner.

Hvert år arrangeres det foredrag og kurs. muséets formål gjenspeiles i kursprogrammet. Første kurs ut i 2008 er et nybegynnerkurs, kanskje ikke det morsomste for arrangjøren eller kursleder, men antagelig det viktigste for deltakeren og muséet selv, idet målsetningen er å videreføre Amerikas kulturarv innen «quiltmaking». Det er satt opp kun 6 kurs i år, og halvparten av dem appellerer til nybegynneren/alle. Ganske viktig, synes jeg. Vi har så lett for å hele tiden hige etter mer utfordring og vanskeligere teknikker, til slutt blir det svært få som kan følge oss. Ikke misforstå – alle må få gå videre ut ifra sitt ståsted, men når man underviser må man av og til legge sin egen iver til side og konsentrere seg om å videreformidle det enkle og ikke minst gleden ved det en holder på med. Jeg gikk i høst på et dansekurs, hvor instruktøren var så ivrig på å lære oss alt innen jazz på 8 uker at ingen greide å følge med på dansen til slutt. Det ble verken glede eller god trening og antagelig helt forferdelig å se på.

I muséets 1. etasje ligger muséumsbutikken, for meg en favoritt ved alle museumsbesøk. Etter mitt skjønn opererer de mer som Smart-club enn som Rema1000. Få varer innen hver kategori, men alle vel overveid. Så her finner du en liten kolleksjon av japanske stoff, noen få klær, fine porselenskopper og glassbrikker, bøkene du ikke fant i bokhandelen og en av de fineste fingerbøl jeg har i samlingen min, i tynt porselen. Du finner dessuten skrivepapir, smykker og quilts. De siste par årene produserer og selger de også noen av spesialutstillingene på CD-rom.

Biblioteket drives ene og alene på frivillig basis. I tillegg til mer enn 2000 boktitler finnes tidsriktige blader, informasjon om quiltegrupper og utstillinger i New England, og man kan prøve det nyeste innen quilteprogrammer til PC. muséet oppmuntrer folk til å donere bøker og annet quilterelatert utstyr. Har ikke muséet bruk for det, selges det videre på muséets eget loppemarket, enda en måte å skaffe inntekter på.

Da jeg besøkte muséet på forsommeren 2006 var det utstillingen «Circle of Friends», som fikk størst oppmerksomhet. 23 quilte-venninner, som kaller seg «The Wednesday Afternoon Sewing Group» presenterte 35 arbeider, et resultat av deres første 25 år sammen! Det er det som er så fantastisk med USA: Uansett hva du måtte interessere deg for, finner du likesinnede som finner tid til å dele denne interessen med deg, på et tidspunkt som passer deg. Det var mye fantastisk flott å se, noen av arbeidene så ut til å ha tatt 25 år å ferdigstille! Nydelige Baltimore arbeider med bitte små detaljer og usynlige sting, deretter tett håndquiltet med bittesmå sting. Siden gruppen møttes på Cape Cod, (1 times kjøring sørover fra Boston), hadde mange valgt motiver nettopp fra dette området av New England. Jeg er overbevist om at behovet for psykolog er betydelig mindre blant folk som er så heldige å tilhøre en slik gruppe enn blant befolkningen forøvrig.

Utstillingen som nylig ble avsluttet viste 35 overflatedekorerte arbeider. Her har kunstnerne brukt perler, knapper, tråd, silkebånd, tyll eller hva som helst egentlig. Her er det kun fantasien som begrenser; hva med ikke tekstil relaterte duppeditter som flaskekorker, ledninger, metall wire, laminerte frimerker og glansbilder?

I 2007 feiret NEQM sitt 20 års mubileum. Utstillingen ved inngangen av jubileumsåret het «Contemporary MASSters». 12 av 13 kunstnere er medlem av Quilters’ Connection som jeg skrev om i NQF’s blad nr. 4/2006, de bor alle i Massachusetts. Av de 32 arbeidene innlemmet i utstillingen har jeg valgt ut to, og legg spesielt merke til produksjonsårene. Nancy Halpern’s bilde er fra 1983. Sandy Donnabeds er fra 2006. I 1983 var quilting i Norge ganske nytt og ikke særlig eksperimentelt. Selv hadde jeg ikke engang begynt med lappesøm! Jeg synes norske quiltere kan være stolte av utviklingen i Norge disse på 25 årene.

Så om ikke årets ferie er planlagt, kan jeg anbefale Boston. Ikke bare er det en kulturelt interessant by i seg selv, men du har muligheten til å få med deg godbiter som NEQM og Lowell Quilt Festival (7.-10. august). Dessuten har Bostons nærliggende byer flere quiltebutikker det kan være verdt å få med seg. Ta kontakt med undertegnede om du ønsker tips! (lena@espen.com).

Bilder:

bakside-neqm

1. Baksiden av bygningen hvor NEQM ligger i dag. Foto: Lena R. Andersen

spindle-city

2. «Spindle City» 1980 av Marjorie Lydecker. «Spindle» = «spinnetein»

spindle-city-detail

3. Detalj fra Majorie Lydeckers
quilt, «Spindle City»

lena-quilted-car

4. Artikkelforfatteren foran New England Quilt Museums spesielle biltrekk. Foto: Lena R. Andersen

barrett-skjermbrett

5. Emilie Barrett’s helt spesielle skjermbrett. Baltimore Album Screen 2002-2005. Er vi ikke glad hun brukte tre år på det!

donabed-fandango-de-tortuga

6. «Fandango de Tortuga», 2006 av Sandra Townsend Donabed. Jeg gikk på kurs hos Sandy i 1992, møtte henne igjen i fjor og skulle gjerne tatt et nytt kurs!

halpern-archipelago

7. Archipelago, 1983 av Nancy Halpern

Dette innlegget ble publisert i Quilting. Bokmerk permalenken.

Ett svar til New England Quilt Museum

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s